Tonje og Cecilie - dagdrømming og spenning

Det var en gang, for ikke alt for lenge siden ei lita jente. Ei lita stille jente. Denne jenta ble av andre kalt Lille Stille.

Lille Stille levde et stille liv. Ikke et vanlig barn som bråkte å ståkte, men som aller helst bare ville sitte stille og leke inni seg. Ikke hadde Lille Stille mange venner. Ikke likte Lille Stille å få nye venner heller. Ikke ble Lille Stille lagt ordentlig merke til av alle de bråkete barna. Til og med de bråkete voksne hadde en liten tendens til å glemme at Lille Stille fantes. Men Lille Stille gjorde ikke så mye ut av det. Hun ble glemt bort av de voksne og de fleste barna la ikke merke til at hun var der. Men det gjorde ikke noe. Så lenge hun slapp å være midtpunktet. Så lenge Lille Stille kunne få være i sin egen lille verden.

Lille Stille hadde lenge gledet seg til å få begynne på skolen. Og endelig var dagen der. Rolig og glad ble hun fulgt av Mor til den Store Skumle Skolen. Ja, hun hadde nemlig hørt at dette var en stor og skummel skole, av sin egen storesøster - Lille Nysgjerrig. Men det gjorde ikke noe at den var skummel, så lenge Lille Stille skulle få lov til å lese og skrive. Akkurat som Lille Nysgjerrig gjorde så pent ved kjøkkenbordet etter skolen.

På skolen satt Lille Stille pent med pulten og gjorde slik som Frøken sa. De lærte ord og bokstaver, og sang de i kor. Ja, Lille Stille pleide å gjøre slik som alle de andre, selv om hun ikke alltid visste hvorfor de gjorde det. Og sammen med mengden kunne vel Lille Stille lese!

Da Lille Stille kom hjem fra skolen, var ikke resten av klassen der lenger. Ikke lenger kunne Lille Stille gjemme seg bak mengden som gjorde slik som Frøken sa. Ikke lenger var det lett å lese. De rare tegnene i boka som de voksne kalte «bokstaver», var slett ikke lett å tyde.

Tiden gikk, og Lille Stille klarte ikke lenger å se i boka. Lille Stille prøvde igjen. Bokstavene ville ikke. Kroppen til Lille Stille ville heller ikke. Den ville ikke lenger sitte stille på stolen. Øynene og ørene gjorde ikke som Lille Stille ville. De hoppet rundt i rommet og fikk med seg alt det andre enn hva Far ville høre.

Timer ble til dager, dager ble til uker og uker ble til måneder. Måneder ble til ett helt år.

Kroppen til Lille Stille ville fremdeles ikke gjøre som Lille Stille ville. Den la seg ned på gulvet og beveget på beina. Fortsatt var det vanskelig med de bokstavene.

I dag er Lille Stille blitt til Store Stille. Og Store Stille kan lese. Store Stille kan skrive. Men Store Stille kan ikke alltid sitte stille. Øynene og ørene til Store Stille gjør ikke alltid som Store Stille vil. Og kroppen til Store Stille legger seg ofte ned på gulvet. Men Store Stille kan i alle fall lese!

Tonje uttalte følgende tidligere samme dag: ?Jeg NEKTER!! Jeg kommer til å dø! Jeg er så redd!!!!?

Marthe var preget av nerver, men forbausende rolig tross alt.

Cecilie var overbegeistret, og gledet seg som en unge.

Trine tok det hele med fatning, og gjorde en formidabel innsats med å rekruttere deltakere til laget sitt.

Den yngste av søstrene Halvorsen greide på finurlig vis å snike seg unna, men Maria var supersporty og hoppet inn for henne på rødt lag.

Nydelige Maria og vår kjære støtte Elin!

Servicepartner1, vår arbeidsgiver på Kjevik, har en strålende tradisjon med å arrangere morsomme begivenheter for de ansatte. Da vi ble spurt om å være med på vannfestival med konsert, konkurranse, middag og sosiale utskeielser, ble vi selvfølgelig hoppende glade. Lite visste vi da at dette skulle finne sted en kjølig og regnfull kveld i august. Når det sakte men sikkert gikk opp for oss at vi faktisk måtte gjennom utfordrende øvelser i sjøen, begynte nervene å snike seg fram lenge før vi nærmet oss Tresse.

Jo nærmere vi kom sjøen, jo mindre fristet det å leke i den....